Betydning
klokker
Substantiv
Dialekt
Bruken av ordet kan variere noe mellom forskjellige dialekter i Norge, men det er generelt forstått i hele landet.
Etymologi
Ordet 'klokker' stammer fra det gammelsvenske ordet 'klockare', som betyr 'den som ringer med klokke'. Det er beslektet med det tyske ordet 'Glocke' og det latinske 'clocca'.
Bruksnoter
I dagligtale brukes 'klokker' ofte om den som ringer med klokker, men kan også referere til tidmåling generelt.
Klokker refererer til en person som har ansvar for å ringe inn og ut i en kirke eller en annen religiøs bygning, ofte i forbindelse med gudstjenester. Det kan også referere til en klokke som brukes til å måle tid.
- «Klokkeren i kirken ringte inn til søndagsgudstjenesten.»
- «Hun fikk en vakker klokker som hun hang på veggen for å pynte stuen.»