Betydning
kleiv
Fra norrønt 'klif', som betyr bratt fjellskrent.
Ordet brukes primært i uformelt språk og innen frilufts- og lokalkunnskapsmiljøer. Det forekommer særlig i visse dialekter øst i Norge, inkludert områder rundt Oslo og Østlandet. Bruken er vanlig i beskrivelser av tur- og turløyper hvor terrenget er bratt og krevende.
En kleiv er en bratt vei eller sti, ofte preget av skarpe svinger som kan være utfordrende å forsere, særlig i ulendt terreng. Begrepet brukes gjerne om smale fjellstier eller gamle ferdselsveier i norsk natur, hvor underlaget kan være steinete eller ulendt. Kleiv har en tydelig fysisk karakter, og knyttes ofte til områder med merkbar høydeforskjell. Begrepet benyttes både i dagligtale og i friluftslivssammenhenger, og kan referere til en fast vei, sti, eller til og med en trapp laget i terrenget. Det gir en følelse av naturlig utfordring i landskapet.
- «Vi fulgte den trange kleiven gjennom skogen før vi nådde de åpne viddene på fjellet.»