Betydning
feighet
SubstantivFormell
Etymologi
Fra norrønt 'feygð', beslektet med svensk 'feghet'.
Bruksnoter
Uttrykket brukes hovedsakelig i formell eller nøytral språkføring, men er negativt ladet og kan oppfattes som en moralsk kritikk. Det forekommer sjelden i dialektal form og har relativt stabil betydning i norsk språkbruk.
Begrepet beskriver mangel på mot eller tapperhet, særlig i situasjoner hvor det kreves handlekraft eller ansvar. Det innebærer ofte en unnvikelse av fare, utfordringer eller vanskelige situasjoner. Feighet er vanligvis sett på som en negativ egenskap, og brukes gjerne i en moralsk eller karaktervurderende sammenheng. Ordet benyttes i både formelle og uformelle sammenhenger, men har ofte en kritisk tone.
- «Hans feighet hindret ham fra å gripe inn og hjelpe den skadde personen.»