Betydning
ruslebiff
Ordet stammer fra verbet 'rusle', som betyr å gå sakte og uanstrengt, kombinert med 'biff', brukt humoristisk for å beskrive en person.
Uttrykket brukes nesten utelukkende i uformelle eller muntlige sammenhenger, ofte med et humoristisk eller vennlig preg. Det tilhører dagligtalen og er lite vanlig i formelle tekster. Bruken er mest utbredt i norsk bokmål uten spesifikke dialektiske varianter.
En ruslebiff er en person som beveger seg sakte og avslappet, uten målrettet hastverk. Dette ordet brukes ofte om noen som går rundt i sin egen takt, gjerne med en uformell eller uhøytidelig holdning. Begrepet kan beskrive både fysisk gange og en generell rolig, tilbakelent væremåte. Ruslebiff brukes ofte humoristisk eller kjærlig for å beskrive en som ikke haster, men som nyter øyeblikket.
- «Han ruslet rolig gjennom parken som en ekte ruslebiff, uten bekymringer i verden.»