Betydning
mi
Ordet stammer fra norrønt 'mér', som er dativ formen av første person entall pronomen.
Bruk av 'mi' er først og fremst knyttet til dialektalt norsk og kan oppfattes som uformell eller folkelig. Det avviker fra standard bokmål hvor 'meg' er normen som objektform av første person entall. 'Mi' kan noen ganger forveksles med det possessive pronomenet 'mi', som betyr 'min' på norsk, men her er det tydelig objektform.
Pronomenet 'mi' brukes i noen norske dialekter som en form av første person entall, tilsvarende det standardbokmålske 'meg'. Det fungerer som objektform og brukes i setninger der taleren omtaler seg selv som objekt for en handling. Bruken av 'mi' er regional og ofte begrenset til muntlig språk, spesielt i områder med sterke dialekttradisjoner. 'Mi' finnes også i eldre norsk og norrønt språk, noe som gjenspeiles i dens form og bruk i visse talemål. I moderne skriftspråk er det sjeldent og regnes som uformelt eller dialektalt.
- «Han ga mi boka si i går.»