maddik

Ordet brukes i noen norske dialekter, særlig i Trøndelag, for å beskrive en person som er småsmart, finurlig og litt lur. Det har gjerne en kjærlig og litt humoristisk tone, og betegner noen som er kreativ i sine løsninger eller oppfører seg litt listig uten å være ondskapsfull. Betydningen favner derfor både positive og lett ertende nyanser av oppfinnsomhet og kløkt, men uten å være negativt ladet. Uttrykket hører hjemme i uformelle sammenhenger, og dukker ofte opp i muntlig tale mellom folk som kjenner hverandre godt. Det kan også brukes om barn eller voksne som opptrer på en snedig måte, gjerne med en viss sjarm som gjør det vanskelig å være sint på dem. I språkbruk og register er det et dialektalt substantiv, typisk for trøndersk, og ikke en del av standardspråket. Ordet er ikke utbredt eller formell, men gir et fargerikt preg i den lokale talemåten.