Betydning
bråke
Ordet brukes mest i uformelle samtaler og har en noe negativ klang, ofte brukt for å beskrive barn eller ungdom som lager unødvendig støy. Det er vanlig i norsk bokmål og har ingen spesifikke dialektbegrensninger.
Å bråke betyr å lage mye støy eller skape liv og oppstyr, ofte på en urolig eller plagsom måte. Ordet brukes typisk om personer, særlig barn eller ungdom, som lager høylytte forstyrrelser eller uro i ulike sammenhenger. Bråking forekommer ofte i uformelle situasjoner, som i lek, fester eller i mindre kontrollerte miljøer. Det bærer gjerne en negativ eller kritisk undertone, fordi bråking kan oppfattes som sjenerende eller upassende. I dagligtale refererer det også til å lage trøbbel eller å utfordre normer ved høyt lydnivå.
- «Ungene begynte å bråke så høyt at foreldrene måtte be dem roe seg ned.»