Betydning
bekjent
Fra norrønt 'bekjántr', sammensatt av 'be-' (omkring) og 'kjántr' (kjent).
Ordet brukes hovedsakelig i uformelle sammenhenger og er vanlig i dagligtale. Det kan oppfattes som litt distansert og brukes gjerne for å markere at relasjonen ikke er særlig nær. Dialektal variasjon er liten, men ordet er mest vanlig i bokmål og riksmål.
Begrepet betegner en person man kjenner til eller har en viss kjennskap til, men som man ikke nødvendigvis har et nært eller personlig forhold til. Det brukes ofte for å beskrive folk man møter i sosiale sammenhenger, arbeidsmiljøer eller nettverk, hvor relasjonen er mer formell eller overfladisk. Ordet skiller seg tydelig fra 'venn', som innebærer en dypere relasjon og tillit. I dagligtale kan 'bekjent' anvendes både om personer man har hilst på en eller flere ganger, eller folk man kjenner navnet på uten nærmere kontakt. Dette gjør ordet nyttig for å beskrive mellommenneskelige relasjoner som ikke er spesielt nære, men heller ikke helt fremmede.
- «Jeg har mange bekjente fra studietiden som jeg ikke har sett på flere år.»